Status: Digital formidling

…innen faget digital formidling ønsker jeg å vite mer om hvordan kommunikasjon over nett, og gjennom det digitale, fungerer i praksis. Dette er et spennende fag som endrer seg hele tiden, noe som gjør det enda morsommere. Det gjør at i et slikt fag må man ha forståelse og ikke bare kunnskap, forståelse for hvordan det utvikler seg. Jeg ønsker å sitte igjen med en slik forståelse.

Da semesteret startet og det var tid for å blogge ble vi bedt om å skrive et innlegg om hva vi ønsket å få ut av kurset og hvordan vi skulle nå dette målet. Etter flere måneder med reflektering rundt diverse medierelaterte temaer sitter jeg igjen med en følelse av å ha oppnådd mye av det jeg forventet. Jeg har lært en masse om hvordan jeg skal uttrykke meg på nett, jeg har fått en klar formening om hva som trekker lesere, hva som skaper trafikk. Jeg er mer obs på hvorfor jeg klikker meg inn på de sakene jeg gjør enn det jeg var før. Jeg føler vel egentlig at den forståelsen jeg snakket om har kommet litt på plass.

Motivasjonen har gått litt opp og ned, men det vil den alltid gjøre. I det store og det hele føler jeg at jeg har klart meg veldig bra, jeg har har klart å holde følge med innleggene og det som har skjedd ellers. Lese- og bloggeplanen ble kanskje ikke fulgt 100%, men den holdt seg hvertfall på over 60% og det vil jeg si er ganske bra. Alt jeg har lært dette halvåret som blogger vil jeg ta med meg videre og jeg vil absolutt si at dette faget har levd opp til forventningene og vært både interessant og morsomt.

Eva Rikke

Johnny Depp påkjørt av gal fan

Rådet blir derfor: Forhold deg kritisk til informasjonskilden eller kildene.
Gjør du ikke det, kan du være med på å stemple uskyldige som pedofile – eller videreformidle informasjon som bare tjener et bestemt politisk parti eller en bedrift.
– Niels Ebdrup, Forskning.no

I nettsamfunnet vi lever i deles haugevis av nyheter og artikler hver eneste dag, men stemmer alt vi leser? Nei, absolutt ikke! Det er lett å bli revet med, når vi sitter på Facebook og blar oss nedover newsfeeden dukker det plutselig opp noe interessant, eller kanskje sjokkerende og rørende. Vi klikker oss inn på saken, leser og blir rystet, eller glad. Vi stoler på at venninnen vår ikke ville delt nyheten om den ikke var sann, vi deler vi også. Dessverre kan vi ikke alltid stole på vennene våre i slike saker, vi må sjekke selv. Det holder ikke å lese saken og tenke at “hmm..den ser jo veldig profesjonell ut, nettsiden ser veldig ordentlig og fin ut, så da er det nok sant”. De som prøver å lure oss vet nemlig at vi er så enkle. De vet at hvis det ser bra ut, tror vi på det som står. Mennesker er enkle og naive, dessverre.

Et forbud mot stoffet ble foreslått. Men rett før voteringen luktet noen lunta. Den kjemiske formelen for dihydrogenmonoksyd er H2O. Det dreier seg altså om det stoffet folk flest kjenner som “vann”.
– Gisle Hannemyr, “Hva er Internett”, 2005:70

I California gikk det faktisk så langt at bystyret hadde tenkt til å forby vann fordi en nettside gikk ut og sa at stoffet var giftig. Dette er hva som kan skje om ikke vi får opp øynene og skjønner at det å dele i hytt og pine, eller å sitte på café og fortelle alle venninnene våre om det vi leste på nettet, uten å faktisk dobbeltsjekke at det stemmer, ikke alltid er så lurt. Med mindre du gjerne vil slutte å drikke vann da?

Det virker litt som at alt vi har lært om kildekritikk bare ble kastet ut av vinduet i det sosiale medier kom på banen. Man skal ikke tro på alt man leser, hva skjedde med det? Det heter ikke ‘man skal ikke tro på alt man leser andre steder enn på nettet’. Nei, det er ikke alltid så lett å vite, men noen forhåndsregler må vi ta. Det kan være lurt å søke litt på nettet og finne andre troverdige kilder før man velger å dele videre. Om det ikke er noen andre enn “realnews123.com” som har skrevet om Johnny Depps død så er han mest sannsynlig ikke død.

I dag er trolig Internett det arbeidsredskapet journalister bruker mest. Å “google” er en vanlig måte å søke informasjon på. Men de store søkemotorene, som for eksempel Google, kvalitetssikrer ikke hvilke sider du først treffer på. Den viktigste og mest relevante informasjonen kan være vanskelig å finne.
– Stein Vegard Olaussen, Ragna Marie Tørdal, Kilder og kildekritikk, ndla.no

Er man i tvil om noe er sant eller ikke, må man grave, og om man fortsatt er usikker er det bedre å la vær å dele nyheten, vi har alle et ansvar for hva vi deler og for å ikke spre falske sannheter.

Eva Rikke

Slike muligheter hadde man ikke før

Fredrik Drevon,

Etter å ha lest din artikkel Slik banaliseres mediene vil jeg først si at du kommer med et godt poeng, på en morsom måte, men jeg snakker vel på alles vegne når jeg sier at vi skjønte det etter de to første avsnittene. Joda, mange nyheter i dag starter med ord som “dette, slik, derfor, her” osv., og mye av det kan kanskje ikke kategoriseres som nyheter. Men noe som er flott med alle disse nyhetene som florerer rundt er at det finnes noe for enhver smak. Nettet er så stort, og plutselig er det plass til veldig mange nyheter. Vi har plass nok til å skrive og lese om kjendiser og andre rare ting som kanskje ikke burde bli kategorisert som nyheter, alt skal ikke lenger samles i en avis, journalistikken vokser på nettet.

De ordene du mener ødelegger journalistikken gjør oss lesere nysgjerrige, og korte setninger gjør det mulig for journalistene å nå ut til de travle leserne som sitter på mobilen, lange titler og vanskelige ord blir fort kjedelig og oppmerksomheten vår vekkes ikke. Journalistikken skjer nå, med nettet kom også muligheten for hyppig oppdatering, og når det dukker opp nye saker hele tiden er det viktig å fange oppmerksomheten vår. I dag har vi også tilgang på all slags data, og det viser seg faktisk at disse sakene blir lest oftere, og da er det vel bare naturlig at titlene matcher det som blir etterspurt. Du tar et oppgjør med denne typen journalistikk, men har du tenkt på at nettet har åpnet for mange muligheter? Journalistikken har blitt mer folkelig, og det er vel bare en naturlig følge av at alle kan bli hørt? Det er ikke lenger kun de store avisene som forteller oss hva som er viktig å vite, men nå poster også naboen et innlegg om hans hjertesak i håp om at noen hører, og er enige. Er det så dumt da?

Slik klikker du på tilfeldige saker. Slik havner du i rollen som idiot. Her er eksperten. Derfor har eksperten ekspertise. Her er tipsene. Slik blir du rik. Slik blir du pen. Slik blir du yngre.
– Fredrik Drevon, Aftenposten.

Ja, sakene vi klikker på er ofte tilfeldige, det var ikke noe vi lurte på før vi så tittelen, men tenk på all den rare informasjonen vi sitter igjen med etter å ha lest et titalls slike saker. Små fun facts man kan dra frem på en fest, eller en icebreaker i en litt pinlig og ukomfortabel situasjon. Det å kalle mannen i gata idiot fordi han lurer på hvordan han skal bli rik er vel kanskje litt idiotisk? Hvem lurer vel ikke på det? Dessuten er Norge fortsatt et av de landene i verden hvor folk leser mest papiraviser, og der står jo alle de viktige, “ordentlige” sakene, alt det andre er jo egentlig bare underholdning for de fleste av oss. Nettet har åpnet for en ny sjanger, nyhetsunderholdning, og det ser jeg egentlig ingenting galt i. Mulighetene er der for at vi skal kunne tilegne oss de store, og vanlige nyhetene, i tillegg til de finurlige, tips- og kjendisnyhetene. Som sagt, nettet er stort!

Eva Rikke

Journalist på nett

I dagens samfunn med deadline annethvert minutt og kilder på alle kanter kan man nok trygt si at en journalists hverdag har endret seg drastisk. Tidligere, da journalister kun trengte å forholde seg til en papiravis som kom ut en gang om dagen kunne de bruke lenger tid på sakene sine, men med nettet kom også muligheten for å oppdatere fortløpende. Som følge av dette vil jeg tørre å påstå at en journalists hverdag har blitt mer stressende, ikke nok med press om hurtige oppdateringer, men kildene har også blitt mange fler. Tidligere dro journalister ut og spurte de det gjaldt, nå har de i tillegg tilgang på massevis av stoff som flyter rundt på Internett, både på sosiale medier og andre nettaviser.

Når du har gjennomført en journalistisk informasjonsinnhenting, sitter du gjerne tilbake med et råmateriale som består av intervjunotater, dokumenter, observasjonsnotater etc. Da er spørsmålet: Hvilke biter skal jeg ta med?
– Martin Engebretsen, “Å skrive for skjermen”, 2002:84

Å velge ut hva som er relevant på kort tid kan være vanskelig, men en journalist kan i dag bruke hyperlenker i sine tekster, og vips har leseren tilgang på all informasjon om saken. Som følge av at ikke alt trengs å nevnes i hver eneste artikkel kan man publisere kortere tekster, med titler som gjerne vekker oppmerksomhet, slik at vi som lesere skal lese nettopp den saken. Med digitaliseringen ble vår rolle som lesere større, vi klikker oss videre på de hyperlenkene vi selv ønsker å lese, vi kommenterer hva vi synes om det som skjer og ved hjelp av multimodale nyhetssaker økes interaktiviteten. Vi kan klikke på videoer, se på bildeserier, eller bare lese teksten. Alt dette må en journalist tenke på, det kreves mer planlegging enn før da det kun var snakk om tekst og noen få bilder.

De grunnleggende verdiene journalistikken har, som at den skal informere, påvirke og engasjere ligger fortsatt til grunne, men nå har kanskje det å engasjere oss som lesere blitt det viktigste. Om vi ikke er interessert klikker vi oss ikke inn, er det er kjedelig sak, med masse tekst, klikker vi oss ut igjen. Det finnes så mye annet der ute, konkurransen er hard, og ikke bare fra andre nettredaksjoner, men også fra bloggere og alle andre med en mening. Alle kan høre på alle, noe som både er en fordel og en ulempe, vi får veldig mye informasjon, som vil påvirke og engasjere oss, men det er ikke alltid informasjonen er så riktig, derfor må også journalister holde tunga rett i munnen når de blar seg gjennom den store haugen med kilder som finnes der ute.

Eva Rikke

Sex i det skjulte

Men mens me for saker i papiravisa måler kvalitet etter journalistiske kriterium – som relevans, kjeldekritikk, godt språk/bilde – er det fremste målet for nettsaka kor mange klikk ho har fått
– Jan Zahl, Stavanger Aftenblad.

Klikk betyr penger, og for å øke antall klikk slenges det gjerne på skandaløse titler, eller et eller annet om sex. Sex selger, det uttrykket ligger det mye bak. Mange vil kanskje ikke innrømme det og synes alt sammen bare er søppelnyheter, men de aller fleste av oss blir nysgjerrige når vi ser at det handler om sex, kjendiser eller andre “uviktige” ting i nyhetsbildet. Og som vi alle vet styres vi av nysgjerrigheten, vi må vite, og dermed klikker vi oss inn.

I boken Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk skriver Martin Engebretsen om hvordan nettavisene må forholde seg til leserne.

Vi bruker ikke tid på noe som ikke holder mål – tilbudet er for stort og tiden for snau til den slags sløsing.
– Martin Engebretsen.

Dette kan også tolkes som at vi ikke gidder å kaste bort tiden vår på lange, kjedelige artikler om politikere eller nye lover. Vi har noen få minutter i pausen på jobben, eller mens vi sitter på bussen og da er det de korte, morsomme, interessante artiklene som “holder mål”. Vi er rett og slett ikke så opptatt av alle disse hverdagsnyhetene, de kan vi kikke litt på mens vi spiser frokost. Resten av dagen vil vi enten underholdes eller lese om de store tingene som dukker opp fra tid til annen.

Det å lese nyheter har blitt mer en privatsak etter at smarttelefonene dukket opp. Vi sitter ikke alltid på pauserommet på jobben, på toget, eller ved frokostbordet med en stor avis folk lett kan lese over skulderen vår. Vi sitter med våre små skjermer, ingen trenger å vite hva slags “nyheter” vi leser, og derfor er det nok mange flere som klikker seg inn på disse skandaleartiklene. Vi leser om sex, i det skjulte, mens på pauserommet leser vi om “de viktige tingene”.

Journalistikken er nødt til å ta en annen form i nettavisene enn i papiravisene. Folk leser de to veldig forskjellig. Dessuten er nettet fullt av konkurrenter, bare se på alt som blir delt på sosiale medier, det finnes mange titalls artikler der ute om skandaler og sex, korte, underholdende artikler som passer godt inn i en travel hverdag. For å overleve, for å tjene penger, må nettavisene bruke slike klikkagn titler. De må skrive om det vi vil ha, men ikke nødvendigvis det vi trenger å få med oss av hva som skjer i verden.

Eva Rikke

Utnytt mennesket

I dagens samfunn er Internett så integrert at det ville være tullete om nyhetsredaksjoner ikke utnyttet dets potensiale til det ytterste. På nettet kan vi finne alt vi lurer på, pluss litt til. En masse fakta, meninger og synspunkter, og nyheter ligger bare noen få tastetrykk unna. I 2006 startet CNN noe de kaller for iReporting, hvor vanlige mennesker kan laste opp bilder og tekst av nyhetsverdi, som CNN fritt kan bruke i sine nyhetssendinger. På denne måten får de mye gratis, ved at informasjonen kommer til de i stedet for at de må ut og lete etter den. De kan også på denne måten få tilgang på informasjon og synspunkter en journalist kanskje ikke hadde fått, spør du mannen i gata får du bare ett synspunkt, på nett er det mange gater med mange menn. Derfor bør også nettredaksjoner utnytte potensialet i blogging, hvor leserne kan komme med tilleggsinformasjon.

Når alt er så tilgjengelig som det er i dag vil vi som mottakere av nyheter bli både mer kravstore og kanskje også litt mindre kritiske. Vi leser gjerne blogger og stoler på det som står, men vi leser ikke bare en blogg, vi leser mange. Før leste man kanskje papiravisen og det var det, man fikk en artikkel, ett ståsted, på hver sak. Mens i dag kan vi lese hundrevis av artikler og ståsteder om hver nyhet. Vi får et bredere grunnlag for våre meninger. Derfor forventer vi også at nyhetsredaksjoner lenker til andre artikler og andre nettsteder slik at vi selv kan gjøre oss opp en mening ut ifra alt som er der ute. Journalistikk er ikke lenger en enveiskjørt gate, på nettet kan vi finne nyheter og stoff om saker overalt. Og så lenge alt dette ligger ute, så lenge alle kan informere hverandre, samtidig, hvorfor ikke utnytte det?

Great digital journalists consume and produce content at the same time, constantly publishing what they are reading and hearing.
– David Carr, The New Yorker.

Alle går rundt med verden i lomma og når vi venter på noe, eller kjeder oss, klikker vi oss inn på saker, nettredaksjonene må derfor være flinke med såkalte klikkagn titler og de må oppdatere ofte. De må ha med bilder og gjerne lenke videre til lignende artikler, på den måten fanger de oss inn i et vev av nyheter og vi glemmer tiden.

 On the web, curiosity rules—but all curiosities eventually become routine.
– Ian Bogost, The Atlantic.

På nettet er det nysgjerrigheten som bestemmer, og det vi blir nysgjerrige på er mye rart som vi ikke hadde blitt, om ikke de dukket opp på Facebook osv. Når vi ser at vennene våre har sjekket det ut blir vi bare enda mer nysgjerrige. Dessuten når alt bare er et klikk unna, og det tar 1 min å finne det ut, hvorfor ikke gjøre det? ”Nyheter” i dag styres av slike korte rare ting vi egentlig aldri har lurt på inntil vi så overskriften, og som vi nå bare må vite. Eller tester, bare se på New York Times sin mest leste “nyhetssak” i 2013, en test om amerikansk dialekt. Vi må rett og slett bare vite ting vi ikke har hatt interesse av før akkurat nå. Derfor er det viktig at nyhetsredaksjoner er der og er aktive.

Eva Rikke 

Klikk deg gjennom verden

Hypertekster finnes overalt på nett. Vi klikker oss inn på VG, der finner vi en spennende artikkel og bare noen få linjer ut møter vi vår første hyperlenke. Ett ord, eller kanskje en del av en setning, skiller seg ut, den har en annen farge og det går an å klikke på den. OK, vi blir nysgjerrige, vi klikker og kommer til en ny artikkel, men for hver lenke vi klikker på dukker det opp 5 nye. Slik kan vi holde på en stund helt til vi har mistet tråden og går lei, helt til vi har gått oss bort. Kanskje vi gir opp, lukker siden og gjør noe annet.

 

Begrepet hypertekst står sentralt i samtalen rundt de nye mediene. Oppløsningen av den lineære struktur innebærer store konsekvenser for tekstens koherens, for dens kontekst og dermed for tekstens meningsdannende potensial.
– Martin Engebretsen, En skjermet verden.

 

En hypertekst er ofte multimodal, den består av tekst, bilder og kanskje video, og i teksten er det mange hyperlenker som kobler tekstene sammen i et intrikat veinett. Uten kart og kompass, eller en guide, er det ikke alltid lett å finne veien tilbake. Det er ikke alle hyperlenker som er like relevante for saken og vi blir fort distrahert, vi klikker på en lenke og vips leser vi om noe annet. Den nye hyperteksten får oss kanskje til å glemme det vi opprinnelig var interessert i, og dermed får vi egentlig aldri vite svaret på det vi lurte på.

Selvfølgelig er det også positive sider ved å lese nyheter og andre saker på denne måten. Vi som lesere kan tilegne oss den informasjonen vi er interessert i, i den rekkefølgen vi selv vil, og vi kan få alle viktige opplysninger og all den bakgrunnsinformasjonen som er postet tidligere bare ved noen få klikk. Vi er ikke bare passive mottakere av nyheter lenger, vi har tatt over makten og bestemmer selv hva som er viktig for oss. For avisenes del kan de lenke til andre artikler eller uttalelser fra eksperter som støtter opp om det de skriver, eller vise oss motstridende synspunkter fra andre kilder slik at vi kan få et vidt syn på saken.

Skjermbilde 2015-03-26 kl. 15.43.58

Bildet over er hentet fra VGs nettside, fra en sak om giftgasser på fly. Dette er et godt eksempel på hvordan VG bruker hyperlenker i tekstene sine, og den røde skriften brukes for å markere disse lenkene. Ved hjelp av hyperlenker kan nettaviser oppdatere sakene sine kontinuerlig, de kan legge inn nye lenker slik at vi alltid får siste nytt. Og som VG gjør i eksempelet her, kan de brukes for å henvise til andre saker om temaet.

Kathleen Burnett ved Rutgers University i USA mener at slike hypertekster fungerer slik hjernen vår gjør. Vår tankegang er ikke lineær, vi tenker ikke en tanke ferdig før vi starter på en ny. Tankene våre er frie, og når vi nå har muligheten til å lese nyheter på en lignende, ”fri”, måte passer det oss bedre. Men et slikt veinett av nyheter kan bli for komplisert, om vi ikke holder tunga rett i munnen kan vi sitte igjen med bare brokker av nyheter.

Eva Rikke