Bli med på en reise

Det store nettet har gitt oss mange muligheter, ikke bare til å bli hørt, men også teknologiske muligheter som er med på å endre nyhetsbildet. Det er ikke lenger snakk om artikler, svart på hvitt, tekst i det uendelige, det er en opplevelse. Med det mener jeg at når leserne kan se bilder og videosnutter, samtidig som de hører lyder fra stedet, forstår de på en helt annen måte. Artiklene får en helhet som skaper illusjonen om tilstedeværelse for leserne, de er ikke lenger passive.

På nettet har redaksjoner muligheten til å skape slike opplevelser, men dessverre setter ofte midler og tid en stopper for dette. Noen har dyppet tærne uti, og prøvd seg, The New York Times har blant annet kommet med artikkelen A Game of Shark and Minnow

Skjermdump hentet fra "A Game of Shark and Minnow"  - The New York Times  Fotograf: Ashley Gilbertson
Skjermdump hentet fra New York Times

Artikkelen starter med en liten videosnutt av en båt på vei et sted. Det å se bilder, å se historien som fortelles, gir liv til fortellingen, det gjør den mer virkelig og lettere å relatere seg til. Lyd kan også hjelpe til med dette. Å høre lyden av bølger samtidig som en ser på videosnutten, skaper en helhet som fanger leserne. Det er viktig å tenke på strukturen i fortellingen. Når alt det andre er på plass, hva, hvilke elementer, tone osv., må historien formes, den må appellere og de forskjellige elementene må stå i stil til hverandre og virke sammen.

Slike artikler tar tid og det krever et team, ikke bare en enkelt journalist. Videosnutter skal filmes, lyd skal tas opp, bilder skal knipses, og intervjuer og observasjoner skal utføres. Deretter kommer jobben med å sette alt sammen til en opplevelse leserne ikke kan ignorere. Jeg synes det er en flott måte å fortelle på, en flott måte å engasjere på, men på grunn av alt arbeidet som ligger bak blir nok denne typen artikler forbeholdt de større reportasjene og prosjektene, de større historiene.

I Joe Lamberts “Digital Storytelling Cookbook” snakker han om hvordan en historie skal fortelles digitalt.

The way you tell a story depends on the audience.
– Joe Lambert, Digital Storytelling Cookbook.

Dagens publikum, de som sitter bak dataskjermen har utviklet seg i takt med teknologien, så når velkjente journalistiske sjangrer kan fornyes, bør de fornyes, fordi publikum er fornyet. De forventer noe større, noe mer, noe som suger de inn i skjermen. Om de kun ser en lang tekst, svart på hvitt på dataskjermen, og man kan scrolle i det uendelige, gir de opp. Uansett hvor spennende temaet er, orker de ikke. De føler at de ikke har tid, men sleng inn et par flotte bilder med litt tekst på, noen videosnutter og kanskje noen lydfiler i bakgrunn så får de plutselig tid med en gang.

Denne måten å drive journalistikk på er en spennende utvikling, og det er absolutt verdt å satse på. I dagens verden skal ting foregå kjapt, men aller helst skal det være så spennende og fengslende at vi ikke tenker over hvor lang tid det tar. Vi vil bli tatt med på en reise gjennom fortellingen.

Eva Rikke

Advertisements

Minnestund for Facebook

Etter hysteriet som kom da Facebook var nytt har ting begynt å roe seg. Det vil ikke nødvendigvis bety at Facebook kommer til å dø ut, slik enkelte forskere mener. Det betyr nok i hovedsak at hysteriet har lagt seg, nivået stabiliseres, det er ikke nytt lenger, og andre nettsamfunn har kommet. Da Facebook først kom publiserte vi statuser, la ut bilder osv., hele tiden, nå bruker vi det annerledes. Vi chatter med vennene våre, inviterer hverandre med på arrangementer, liker siden til et band, en organisasjon eller en klesbutikk. Foreldrene våre har kommet på banen, og de følger med, hele tiden. Derfor søker nok mange seg til mindre, lukkede grupper. Vi velger å flytte oss over på Twitter og Instagram, der kan vi kalle oss noe annet, mamma finner oss ikke.

En annen grunn kan være at vennene våre på Facebook kjenner oss utenom de sosiale mediene.

..in any type of social interaction people have the desire to control the impressions other people form of them
– Andreas Kaplan & Michael Haenlein, Users of the world, unite! The challenges and opportunities of Social Media.

Om alle vet hvordan vi er i virkeligheten hjelper det ikke å prøve å fremstå som kul på nettet, men på andre plattformer kan folk fra hele verden, folk som ikke aner hvem vi er, følge oss. Der er vi fri til å være han sykt morsomme fyren på Twitter, eller hun utrolig pene jenta med det fine, lange håret på Instagram. Mens ingen vet at vi egentlig er sjenerte og bruker lang tid på å komme opp med noe folk kan le av, eller at vi tok 142 bilder før vi fikk det ene perfekte. Det er lettere å dele noe med ukjente, enn med de vi ser på skolen eller jobben hver eneste dag.

Bedrifter bør kaste seg på flere forskjellige sosiale medier, men ikke alle. De bør se seg ut de mest populære. På Instagram bør de legge ut lokkende og vakre bilder av produktene sine, på Twitter bør de komme med morsomme utsagn, være litt folkelige, mens på Facebook bør de være mer profesjonelle og ha sider hvor vi får all den informasjonen vi trenger, på et sted. Det er nok også viktig å involvere kundene, oppgjennom har det vært uttalige “vi som vil ha..”-grupper på Facebook. Hvorfor ikke spørre oss hva vi vil ha, ha avstemninger og konkurranser? På denne måten får bedriftene vite hva de gjør riktig og galt og kundene blir fornøyde. Det er rett og slett en vinn-vinn-situasjon.

Med smarttelefoner, og Facebook, Instagram og Twitter i baklomma er det viktig at bedrifter er på hugget, men ikke bare det, når alt er så lett tilgjengelig er vi også der hele tiden, noe som nok resulterer i at vi føler et behov for noe nytt, og det nye nå er Twitter, Instagram og Snapchat. Sosiale medier som disse er rettet mot spesifikke sider ved deling, mens Facebook er mer allsidig. Vi bruker de forskjellige sosiale mediene, på forskjellige måter, og nettopp derfor tror jeg at Facebook kan leve i mange år til. Dessuten, hvis Facebook dør, hvordan skal vi da huske når alle vennene våre har bursdag?

Eva Rikke

Alle lever et dobbeltliv

Stadig flere tjenester flyttes over på digitale plattformer, noe som kan skape flere samfunnsmessige utfordringer. Internett er en helt egen verden, her eksisterer ikke de samme lovene, normene osv. som vi har i den virkelige verden. Vi lever i et todelt samfunn, et uten grenser, og et med. Det finnes ikke reguleringer og kontroll på nettet på samme måte, noe den amerikanske akademikeren Lawrence Lessig peker på i sin bok “Code version 2.0”.

People could communicate and associate in ways that they had never done before
– Lawrence Lessig, Code version 2.0

Det er ikke bare tjenester som flyttes over på digitale plattformer, men også personer, vi blir digitale mennesker. Vi lever i en egen verden i cyberspace, hvor vi utleverer oss selv til de grader. Hvor mye er egentlig for mye? På sosiale medier skal vi leve det perfekte liv. Vi poster bilder og statuser av oss selv, omringet av alle vennene våre, gjerne med et glass vin eller en øl i hånden, kanskje en sigarett. Alle vet når vi drar på ferie, hvor vi drar, og hvem vi drar med. Mange av oss stopper ikke bare der. Vi poster videoer av oss selv, nesten uten klær, hvor vi danser til den nyeste hiten, eller så slenger vi oss på trender som “Ice-bucket-challenge” fordi alle andre gjør det. Vi lever et liv på nettet og et annet på jorden. Da vi gikk på barneskolen og nettet var forholdsvis nytt lærte vi om nettvett. “Ikke prat med fremmede”, “ikke legg ut for mye informasjon om deg selv”, “det du poster på nettet forsvinner aldri”. I dagens samfunn har alle disse bekymringene og advarslene blitt kastet ut av vinduet. Alle andre gjør det jo, så er det egentlig så farlig?

Baksiden av det perfekte sosiale livet vi alle fører i cyberspace er folk som sitter alene hjemme på rommene sine og føler seg alene om å ikke leve et slikt liv i virkeligheten, eller folk som streber etter perfeksjonisme i alle aspekter av livet. På den annen side kan slik utlevering føre til mobbing, barnepornografi og psykiske lidelser. Vårt perfekte samfunn har noen sidegater som ikke er fult så rene som vi skulle ønske. Så selv om alle andre gjør det er det kanskje litt farlig allikevel?

Vår generasjon, nettgenerasjonen om du vil, har vokst opp med Internett. En annen stor utfordring er at vi har lært fra vi var små hvordan vi skal bruke nettet, men de eldre har ikke lært. Det at mange bedrifter flytter over stadig flere tjenester til nettet er vanskelig for mange, og spesielt de eldre. De vet ikke hvordan de skal få betalt regninger eller få hjelp av kundeservice. Barn eller barnebarn må til, de må vise de hvordan, gjerne fem ganger minst. Dessverre er det også mange unge og voksne som heller ikke forstår alt, noe som skaper store forskjeller i samfunnet vårt. Kunnskapsskillet blir vidt. Samtidig må bedrifter over på nett for å overleve, dagens unge, de som kan, godtar ikke at ikke alt er et tastetrykk unna, og bedrifter som ikke er smarte på nett lykkes ikke.

IMG_6386


Eva Rikke

Digital formidlig

Som student ved UiA, på Kommunikasjon, visuelle medier og praktisk produksjon, har jeg fått i oppgave å skrive en refleksjonsblogg i faget digital formidling.
Denne uken var spørsmålet:

Hva ønsker jeg å få ut av dette kurset, og hvordan skal jeg nå det målet? 

Dette spørsmålet har jeg alltid synes at har vært et vanskelig spørsmål. Hvert år starter minst en lærer med å spørre “hva forventer dere av dette faget, hva vil dere sitte igjen med?” Det opplagte svaret, og det som dukker opp med en gang, er at jeg vil sitte igjen med en følelse av at jeg har lært noe. Men det er ikke et ordentlig svar, det er bare for å svare noe. Jeg vil sitte igjen med en følelse av at jeg er klar for å gå videre innen dette. At jeg har kompetanse nok til å bygge videre på utdanningen min og at jeg en dag vil ha en god forståelse for det jeg jobber med. Jeg ønsker at læreren skal gjøre sin jobb godt, og at han ikke bare skal lære oss, men at han skal vise oss og hjelpe oss. Svare på eventuelle spørsmål jeg eller de andre i klassen har, slik at vi på slutten sitter igjen med en forståelse av faget og ikke bare en masse fakta vi har pugget. Men dette er generelt for alle fag vil jeg si, innen faget digital formidling ønsker jeg å vite mer om hvordan kommunikasjon over nett, og gjennom det digitale, fungerer i praksis. Dette er et spennende fag som endrer seg hele tiden, noe som gjør det enda morsommere. Det gjør at i et slikt fag må man ha forståelse og ikke bare kunnskap, forståelse for hvordan det utvikler seg. Jeg ønsker å sitte igjen med en slik forståelse.

Hvordan jeg skal nå det målet? Jeg skal gjøre mitt beste. Jeg vet at det er lett å miste motivasjonen og fokus, men jeg skal lese det jeg får beskjed om, og møte til forelesninger. Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med på det som skjer foran i salen og ikke bare på det som skjer på telefonen. Slike mediarelaterte fag har blitt veldig populære, men det er viktig å huske på at de ikke bare er kule og praktiske fag. Det ligger også mye fagstoff bak som fort kan bli kjedelig. Det gjelder bare å holde motet oppe og stå på.

Eva Rikke